KAN Posisjon - januar 2024
KAN - Klimakur for Avfallsforbrenning - har oppdatert sin posisjon om behov for rammebetingelser.
KAN består av Statkraft Varme, Forus Energigjenvinning, BIR Ressurs, Returkraft, Hafslund Oslo Celsio, Eidsiva Bioenergi, FREVAR KF og SAREN Energy som alle har aktiviteter knyttet til fangst, lagring (CCS) og/eller utnyttelse av CO2 (CCU), som samlebegrep kalt CCUS. Partnerne jobber sammen for å bidra til økt informasjonsdeling og bedre løsninger rundt CCUS for avfallsbransjen.
Norges avfallsforbrenningsanlegg sørger for trygg og miljøvennlig sluttbehandling av avfall som ikke kan, eller bør, materialgjenvinnes. Avfallsforbrenningsanleggene har en viktig og nødvendig funksjon i samfunnet vårt, og bidrar til å opprettholde en miljøvennlig og sirkulær økonomi. Anleggene produserer strøm og er den viktigste energikilden til byenes fjernvarmenett. Fjernvarmenettet avlaster i stor grad kraftnettet, og medfører indirekte både lavere nettleie og lavere strømpris. De samlede CO2-utslippene fra norsk avfallsforbrenning er 1.7 millioner tonn per år. Aktørene i KAN står for et totalt fangstpotensial på 1 million tonn per år.
Avfallet har både fossil (f.eks. plast) og biogen (f.eks. impregnert trevirke) opprinnelse. Om lag 50% av CO2-utslippene er biogene. CCS vil derfor bidra til både å redusere fossile utslipp av CO2 og til fjerning av CO2 fra atmosfæren (ofte kalt CO2-fjerning (CDR), negative utslipp eller karbonfjerning).
For at Norge skal kunne redusere sine klimagassutslipp med minst 55 %, og oppfylle sine forpliktelser i henhold til Parisavtalen, trenger Norge en plan for hvordan man kan få på plass CO2-håndtering ved avfallsforbrenningsanleggene i Norge. Støtteordninger og rammebetingelser må samlet gjøre det mulig å realisere avfallsforbrenningsanlegg med CCS.
Kostnadene for CO2-fangst og -lagring må dekkes opp av forutsigbare inntektskilder
De to viktigste inntektskildene for et CO2 fangstanlegg på avfallsforbrenning er unngåtte avgifter for den fossile andelen og salg av karbonfjerningssertifikater for den biogene andelen. Stat og kommune kan bidra til raskere igangsetting gjennom finansiell støtte, risikoavlastende tiltak eller ved å kjøpe karbonfjerning. Virkemidler som unngåtte kostnader for utslipp av fossil CO2 og inntekt for fangst av CO2 må være stabile og forutsigbare over en lengre periode, og må kunne kombineres med (ikke legges til) eventuell inkludering i EU ETS og salg av karbonkreditter i det frivillige markedet. Mekanismene må være kostnadseffektive og markedsbaserte, og stimulere til teknologiutvikling og utvikling av konkurransebaserte markeder i tillegg til å være håndterbare administrativt for industriaktører og myndigheter.
Rask igangsetting av insentiver for fangst av CO2 er nødvendig for realisering av CCS
For realisering av CCS innen 2030 ved Norges avfallsforbrenningsanlegg er det kritisk å få vedtatt et inntektsgrunnlag raskt, dvs. i løpet av 2024. Investeringene er høye og risikofylte, og forpliktende beslutninger må tas 3-4 år i forkant av oppstart. For rask igangsetting av fangst og lagring av CO2 fra avfallsforbrenning kan det innføres ordninger som gir et tidsbegrenset insentiv. Insentivet bør innrettes slik at det er stort nok til å dekke gapet mellom kostnader og inntekter, og være risikoavlastende for «first-movers».
Kostnad for utslipp av fossil CO2 i avfallsverdikjeden:
KAN mener det er riktig at det skal koste å slippe ut fossil CO2, men kostnaden må innrettes slik at bærekraftig resirkulering og energigjenvinning prioriteres og totalen av virkemidler gjør det mulig å realisere CO2-fangst i Norge. KAN mener at CO2-avgiften alene og med dagens innretning vil svekke bunnlinjen til avfallsforbrenningsanlegg kraftig, og dermed utsette etableringen av CO2 fangstanlegg. Co2-avgiften vil også medføre at avfallet blir sendt ut av landet, med de negative klima- og miljøeffektene dette gir.
For å hindre uhensiktsmessig transport av avfall må nye virkemidler vurderes opp mot et nordisk/nord-europeisk marked for avfall. KAN mener økning av CO2-avgiften bør utsettes, og at det bør gjennomføres en utredning av konsekvensene ved innretningen av avgiften. Det bør også vurderes alternative modeller som i større grad bidrar til målet om reduserte utslipp. KAN støtter representantforslag 34 S om å redusere søppeleksporten, der regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2024 bes utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag til en avgift på alt restavfall, også det som sendes ut av landet.
Utvikling av rammeverk for CO2-fjerning:
1. Fastsetting av mål for CO2-fjerning
Norge bør sette egne mål om CO2-fjerning innen 2030 og utarbeide virkemidlene for å nå dette. KANs CCS-prosjekter kan fange 1 million CO2, og derfor bidra med 0,5 millioner tonn CO2-fjerning (biogen CO2 er 50% av fanget CO2).
2. Etablering av et klart og tydelig rammeverk for CO2-fjerning
KAN mener at det bør lages et regelverk for beregning og lagring av biogen CO2, da salg av CO2-fjerningssertifikater er en av de viktigste fremtidige inntektskildene for CO2-fangst fra avfallsforbrenning. Dette bør utvikles i nær dialog med EU og landene rundt oss, og et pålitelig rammeverk vil være et viktig skritt på vei mot et europeisk marked for negative utslipp.
3. Klare og tydelige insentiver for CO2-fjerning må på plass
Det finnes mange måter å stimulere til CO2-fjerning. Det viktigste er at en langsiktig og forutsigbar insentivstruktur kommer på plass sammen med risikodempende tiltak for å realisere prosjektene.
Støtteordninger for modning av prosjekter
Staten må i tillegg til eksisterende ordninger etablere en fast årlig forutsigbar støtteordning for prosjektmodning øremerket CCS for avfallsforbrenning, og finansiere denne med noe av den innbetalte CO2-avgiften/skatten. Da vil også avgiften på sikt kunne bidra til reduserte klimagassutslipp. Med prosjektmodning menes prosjektfasene som kommer etter mulighetsstudie, ofte kalt konseptfase, og detaljprosjektering (FEED).
Utnyttelse av CO2 (CCU) som alternativ til permanent lagring
Avkarbonisering av industrien fører til økt etterspørsel etter biogen CO2. Om man ivaretar bærekraftig bruk av biogene ressurser vil CCU være et alternativ til permanent lagring, der kostnadene og risikoene er høye. KAN støtter utviklingen av teknologi og markeder for alternativ bruk av biogen CO2 og oppfordrer myndighetene til å inkludere CCU-prosjekter i støtteprogrammene.
Tilgang på transport og lager på konkurransedyktige vilkår er essensielt
Transport og lager utgjør en stor del av risikoer og totalkostnader for et karbonfangstprosjekt. Skalaeffekten er betydelig på kostnadssiden, og det er stor usikkerhet i tilgang på og utvikling av både regionale lager- og transportløsninger og permanent lager.
KAN mener europeiske og norske myndigheter bør bidra til utvikling av lokale klyngesamarbeid, nettverk og hub’er, samt øke tilgang til permanente lagerkonsepter med felles krav og standarder. Det bør gjøres en generell vurdering av hensiktsmessig og bærekraftig infrastruktur for Norge, med en kostnadseffektiv regional verdikjede og tredjepartsadgang som et viktig prinsipp. Kostnadene for transport og lager forventes å synke etter som teknologien utvikles og markedet utvikles, men for de første prosjektene der risikoen er stor og kostnadene høye blir samarbeidsløsninger viktige. Avfallsforbrenningsanleggene kan etablere karbonfangst innen 2030, men er avhengige av at nasjonale myndigheter går inn med risikoavlastning også for transport og lager.
